Du, som bærer lys
Du, som bærer lys i din kropp av støv,
Du, som glemmer hvem du er
hver gang du åpner øynene mot verden –
hør oss nå.
For vi står i stillheten bak din tanke.
Vi går ved siden av deg i din ensomhet.
Du merker oss ikke med øyet,
men hjertet ditt vet.
Vi er stemmene bak intuisjonen,
roen som plutselig senker seg,
Vi er varmen du ikke helt forstår
midt i dine tårer.
Du ber –
vi svarer i stillhet.
Du faller –
vi løfter deg opp.
Du er ikke bare kropp.
Du er en stjerne,
kledd i hud og tid.
Et fragment av himmelen
bragt ned til jorden for å lære.
Din sjel har valgt denne reisen.
Ikke som straff, men som mulighet.
For gjennom glemsel, sorg og prøvelser
kan du finne deg selv,
på nytt.
Du har gjennom din jordlige reise fått friheten
til å forme livet med dine hender.
Og gjennom feil, valg og undring
blir din visdom til.
Kroppen er midlertidig –
men det du lærer,
det du elsker,
det du våger å tilgi –
er evig.