En tid i sannhetens skygge og lys
Det er en tid nå i jordens historie
hvor sannheten ikke lenger kan skjules.
En tid hvor steiner vendes,
ikke av mirakler, men av mennesker som ser.
Under grus og støv ligger sporene
av grådighet, makt og fornektet nød.
Men også av motstand,
av de som reiste seg og sa: «Nok nå.»
Lille sjel, vi vet at du håper.
Lille menneskebarn, vi vet at du ber
om at kjærlighet skal bryte igjennom
den kalde stillheten som er skapt.
Du ønsker fred, og du ønsker rettferdighet.
Men vit: Det gode skjer ikke av seg selv.
Det må velges – i handling, i stemmer,
i hvordan vi møter hverandre hver dag.
For lenge har mørket fått herje,
ikke som et mytisk vesen –
men som krig, ulikhet og løgn
som får gro i stillhetens jord.
Men det vokser også noe annet nå:
en forståelse, langsom og seig.
At tiden for fornektelse er over,
og ansvarets tid har begynt.
Kjære sjel, vi ser din uro.
Du lengter etter en strøm av lys –
men lyset kommer ikke ovenfra,
det tennes i hvert menneskes valg.
Så vær ikke blind for det som skjer:
verden er i uro, men også i bevegelse.
Forandring kommer ikke som gave,
men som frukt av vilje og slit.
Lille sjel, hold ut – men ikke passiv.
Hold fast – men ikke stille.
For sann fred bygges ikke på drømmer,
men på rettferdighet som våger å vokse.
