Kjære lille menneskebarn.
Hvorfor ser du så svart på deg selv og den du er?
Hvorfor er det så vanskelig å leve den som er deg?
Hvorfor ser du ikke det lyset du bærer?
Hvorfor ser du ikke den du egentlig er?
Hvorfor ser du ikke hva ditt hjerte bærer?
Hvorfor ser du det ikke,
når ditt hjerte flommer over av godhet?
Hvorfor ser du ikke den skjønnheten som ditt hjerte har?
Hvorfor tror du at du er dårligere enn andre?
Hva er det i andre som du tror at du ikke har?
Forstå at likevel om ingen er like,
så er de likevel det.
For Gud skapte alle i samme støpeform
og alt av det samme skapte han alle med.
Så du er ikke bedre,
du er ikke verre,
enn alle andre sjeler du sammenligner deg med.
Hvorfor brenner da tvilen?
Og hvorfor brenner det anger i ditt bryst?
Tilgi deg selv for ting du gjorde.
Ting som du ikke forsto.
Når du lærer så er det lett å gjøre feil på veien.
Men ofte er det feilen som gir deg nytt håp og ny tro.
Ofte er det akkurat den feilen som lar deg forstå,
hva som må til for å bygge kjærlighetens bro.
Tilgi deg selv for det du ikke visste.
For å kunne vite så måtte du først ha lært, sett og forstått.
Tilgi deg selv for det som ble feil av godhet.
At du gjorde ditt beste,
det viser bare at du mente det godt.
Tilgi deg selv for at du snublet på veien,
og at du ikke hørte på dem som der før hadde gått.
Tilgi deg selv for at du ikke er perfekt.
For ingen sjeler på jorden kom hit uten sprekker og sår.
Du skal leve ditt liv her,
lære og streve med ditt.
Men i løpet av livet skal du også lære den sangen
som sjelen skal synge til sist.
For når du er i himmelen tilbake.
Vil den sangen fortelle deg det du alltid har visst.
At kjærligheten er det største og beste.
At lyset deg alltid favner i godhetens navn.
At himmelen er for alle Guds sjeler.
Og at en dag er alle Guds sjeler i havn.
