I evighetens foss renner klokskapen,
som vann gjennom tid uten slutt.
Mot livets mektige fjell slår bølgene,
og ingenting forblir slik det var.
Bak himmelens slør finnes svarene
vi ennå ikke evner å se,
og midt i det store og ufattelige
står kjærligheten stille og ser.
Vi vandrer så travelt på jorden,
med blikket festet langt frem.
Vi søker etter morgendagens lykke
og glemmer den vi allerede har med oss hjem.
Vi måler oss selv mot andre
og spør om vi er gode nok,
mens livet står stille ved siden av oss
og banker forsiktig på.
For kanskje var lykken den morgenen
da solen traff vinduet ditt,
eller fuglen som sang utenfor
mens verden ennå var stille og tyst.
Kanskje var den en hånd å holde i,
en stemme du kjente så godt,
en kaffekopp ved kjøkkenbordet
og noen som hadde tid.
Kanskje var rikdommen latteren
fra et menneske du holder av,
et varmt blikk over bordet,
eller minnene fra en helt vanlig dag.
Kanskje var den vinden mot kinnet,
lukten av jord etter regn,
en blomst som åpnet seg stille
og våren som kom igjen.
Men mennesket løper så gjerne
mot alt det det ennå ikke har.
Når ett ønske endelig er oppfylt,
står allerede et annet klart.
Et større hus, en annen vei,
et nytt mål langt der fremme –
og mens vi jager etter livet,
kan livet selv bli glemt.
For den som alltid ser mot horisonten,
kan overse blomsten ved sin fot.
Den som alltid søker etter mer,
kan glemme hvor gleden bor.
Og den som teller sin rikdom
i det som kan kjøpes og eies,
kan en dag oppdage at hjertets skatter
aldri kunne telles slik.
For hva hjelper fulle hender
dersom hjertet står tomt?
Hva hjelper all verdens rikdom
om kjærligheten har gått bort?
Hva hjelper makt og ære
når stillheten kommer en kveld,
og du møter mennesket i speilet
og ikke lenger kjenner deg selv?
Det finnes en annen rikdom,
en verden ikke kan ta:
evnen til å vise omsorg,
til å elske og være glad.
Å kunne tilgi et menneske,
å kunne si: «Jeg er her.»
Å dele når noen trenger,
og se den som ingen ser.
Det er de stille verdiene
som holder verden oppe.
De finnes sjelden i overskrifter
og trenger ingen applaus.
De lever i små handlinger,
i hjertets usynlige spor,
og følger oss mye lenger
enn alt vi samler på jord.
Så stans når livet løper.
La stillheten komme nær.
Spør ikke bare hva du mangler –
se alt som allerede er her.
Se menneskene rundt deg.
Se himmelen over ditt hus.
Se alt du tar som selvfølgelig,
men som egentlig er et underfullt lys.
Lytt så til hjertet ditt.
Det kjenner en eldre sang,
en melodi om kjærligheten
som har fulgt mennesket gjennom all tid.
Den minner deg om hvem du er
når verdens stemmer blir for mange,
og viser en stillere vei
når du ikke vet hvor du skal gå.
For det du gir plass i hjertet,
vil også prege din vei.
Lar du bitterheten vokse,
vil den legge skygger i deg.
Men gir du kjærligheten rom,
kan selv et lite frø
bli til en hage av godhet
der andre også kan gro.
Velg derfor varsomt
hva du lar få bo i ditt sinn.
Slipp lyset gjennom sprekkene.
La kjærligheten komme inn.
For du kan ikke styre alle bølgene
som møter stranden din,
men du kan velge hva du bærer
videre i hjertet ditt.
Og når livet blir stormfullt,
når bølgene slår mot ditt fjell,
så husk at havet også stilner,
og morgenen kommer likevel.
Ingen natt varer evig.
Ingen tåke består.
Bak skyene finnes himmelen
selv når du ikke ser hvor den går.
En dag trekkes sløret til side.
En dag vil du kanskje forstå
hvorfor noen veier ble lange,
og hvorfor du der måtte gå.
Da vil tåken løfte seg stille
fra øynene dine en stund,
og det du søkte så langt etter
kan vise seg å ha vært nær.
Da ser du kanskje at rikdom
aldri handlet om det du fikk,
men om kjærligheten du ga videre
og menneskene du gikk ved siden av.
Om hendene du holdt fast i,
om tårene du hjalp med å tørke,
om latteren du delte med andre,
og håpet du nektet å miste.
For i evighetens foss renner klokskapen.
Mot livets fjell slår havets båre.
Himmelens slør åpner seg stille
når mennesket endelig våger å se.
Og bak alle våre lengsler,
bak rikdom, makt og strev,
bak spørsmålene vi bar på
gjennom hvert eneste levd liv,
står noe stille og venter,
uten å kreve eller dømme:
I sentrum av alt
står kjærlighetens vugge
og deler av sin lykke,
sin glede og sin fred.