Når evigheten puster
Tiden smyger forbi som stjernestøv i vinden,
og du går her – mellom spørsmål og stillhet.
Når skal du være hel?
Når skal du streve for noe større enn deg selv?
Når skal du leve, virkelig kjenne lyset i dine år?
Alt skal en dag smelte tilbake
i den tause sangen av det som var.
Du spør: Når? Hvorfor? Hvordan?
Men hør – hver sjel har sin rytme,
hver pust en mening i evighetens dans.
Du er ikke tilfeldig.
Du er en tanke fra Guds indre flamme,
et ekko av en kjærlighet som aldri slukner.
Vet du ikke at du er vakker –
ikke bare i form, men i selve din væren?
Du er større enn dine egne tvil.
Du er et lys som skimrer
i det guddommelige hjertes dyp.
Motgang former, medgang bærer.
Og gjennom alt –
blir forståelsen stille som et lys over vann.
Du vil vite, en dag.
Men selv nå – er du alt du trenger å være.
Elsket. Sett. Og alltid, alltid i guds hjerte god.
