Kjære lille du,
Du som tenker og tviler.
Du som lever i et håp om noe
som du føler aldri kommer.
Du er ikke en feil.
Du er ikke et avvik.
Du er en del av alt som er.
Du ble ikke født uten mening,
tom eller verdiløs.
Du ble født bærende på en gnist
av den samme kjærligheten
som lar stjerner tennes
og hjerter mykne av ømhet.
Det du kaller «jeg»
er en bølge i et større hav.
Et hav av kunnskap og forståelse.
Du er ikke adskilt fra kilden.
Det kan du aldri være.
Du er en måte kilden puster på.
En måte kilden også eksisterer.
Når du kjenner deg alene,
er det ofte fordi du ser på deg selv
gjennom øyne som er redde.
Kjærligheten ser deg uten frykt.
Uten feil, lyter eller mangler.
Den dømmer ikke dine feiltrinn,
den dømmer ikke din tro,
den holder deg mens du vakler.
Du trenger ikke bli «noe mer»
for å være elsket.
Du trenger ikke bevise din verdi.
I det øyeblikket du begynte å eksistere,
var du allerede nok.
Skapt nok.
God nok.
Nok.
Så tillat deg selv små øyeblikk av stillhet.
Lytt til ditt indre og din sjels visdom.
I stillheten kan du merke
at du blir holdt av noe større
enn tankene dine.
Der,
i mellomrommet mellom to tanker,
to pust,
to hjerteslag,
finnes en ro som ikke forsvinner.
En større forståelse av livet.
En kjærlighet som er større en alt.
Når du er snill mot deg selv,
når du lytter,
når du velger mildhet fremfor hardhet.
Når du lar kjærligheten blomstre i hjertet.
Da lar du denne kjærligheten
flyte friere gjennom deg
og ut i verden.
Ut til andre sjeler som sliter.
Andre sjeler som lever sitt liv i tiden.
Du vil fortsatt gjøre feil.
Du vil fortsatt kjenne tvil.
Det er en del av å være menneske.
Men ingenting av dette
kan rive deg løs fra det du kommer fra:
En uuttømmelig kilde av liv og kjærlighet.
Hver gang du løfter blikket
fra skammen,
tvilen, frykten eller jaget.
Og bare er til,
om så bare for et lite sekund,
så husker du litt mer
hvem du dypest sett er:
Et levende uttrykk for kjærlighet,
midt i en verden
og i et liv på en opprørt jord
der mennesker fortsatt lærer
hvordan man elsker."
