"Når lyset leder"
Når tankene stormer som mørke skyer,
og hjertet ditt bærer en tyngde du ikke forstår,
da tenk i det stille:
Jeg er her. Jeg puster. Jeg tror
at noe større er der ute,
Noe sterkt som følger i mine spor.
Så når du kjenner uro, og trykk i brystet –
en frykt for fremtiden, for alt det du ikke kan se.
Så vit du at sannheten lever i dypet av deg:
At du er elsket –
og det holder i seg selv og det være ved.
Verdens rop, det er så mange stemmer,
kriger og sorger i manges daglige norm.
Det høye ropet som høres er en inderlig bønn:
La freden komme og gi oss kjærlighet som lønn.
For himmelen strekker seg gjennom alle,
som en strøm av fred over alt som er vondt og slemt.
Ingen smerte er glemt i kjærlighetens verden –
den vet hva som kneler, og hva som må bli sendt.
Du trenger ikke alltid å vite svaret på alt,
eller forstå veien du og andre ennå skal gå.
Det er nok å åpne ditt hjerte i ærlighet:
Jeg er her, la det gode skje nå.
Og i det stille, når du lar hjertet hvile,
vil en varme falle som lys over jord.
En hellig flamme –
som ikke brenner, men lindrer
og som sier: Du ledes. Du bæres fordi du tror.
Det er mange som går med såre føtter,
i en verden som lengder etter fredens vind.
Men kjærligheten sover ikke – den vokter våkent,
og hvisker nytt håp inn i verdens sinn.
Så la det begynne – i deg, i dag, i ditt hjerte,
i et stille rom hvor Gud får slippe inn.
Der uroen får hvile og tankene stilne,
og du kjenner:
Lyset er ikke bare der ute –
for det bor også inne i mitt sinn.