"Når sjelen husker"
Når verden blir stille, og tankene faller,
da våkner en stemme i hjertets rom.
Ikke av ord, men av sannhetens stillhet –
et ekko fra kilden vi alle kom fra, og til sist vender om.
For du er ikke bare fysisk kropp,
ikke kun en vandrer i tidens strøm.
Du er evighet i en menneskekropp –
en gnist fra stjernene, født via himmelens strøm.
Du bærer en lengsel, en viten i blodet,
om noe større, noe hellig og sant.
En indre visdom som hvisker i mørket:
"Du er aldri alene - Gud er alltid deg i blant"
Veien kan bøye seg, skyggene falle,
men lyset i deg kan aldri dø.
For du er båret, du er sett, du er elsket –
selv når hjertet ditt tror det må stå alene og blø.
Sannheten er enkel, ren som en flamme:
Du er skapt i kjærlighet, formet av fred.
Du har alt du trenger, alt du søker –
det finnes allerede et ditt eget sted.
Så vær stille, og lytt når sjelen husker,
når tårene renser og hjertet forstår:
At alt du har møtt og alt du har mistet –
har brakt deg nærmere mot målet du egentlig går.
For livet er ikke en feilbarlig reise,
men en dans mellom mørke og lys.
Og i hver bevegelse, i hvert stille skritt,
blir du vevd inn i kjærlighetens evighets lys.